Eget blikk for det som folk flest kaster i søpla
Archives Livet i landsbyen
Torfinn Jåsund
Visste du at han var en samler?
Du vet da du som barn møtte læreren med egne barn på butikken,og kjente på den forundrede følelsen: «Hæ, har du et liv utenomskolen? Bor ikke du i klasserommet vårt?». Når man er voksen vet man at det er tilfelle. Alle har et privatliv utenom jobb, selvsagt. Men likevel kjenner de fleste av oss, naturlig nok, kun til «rollen» en person representerer om han jobber i matbutikken, i skranken på et legekontor, inspektøren på skolen eller butikksjefen på vinmonopolet…Og nå skal vi ta dere med bak skranken til sistnevnte, nemlig butikksjefen ved vinmonopolet på Randaberg, Torfinn Jåsund. Torfinn bor selv i Stavanger men hadde mormor og morfar som bodde på Bø, så det å bli butikksjef på Randaberg for 8 år siden var ikke som å dra til ville-vesten. Kanskje mer som å komme «hjem»?– Jeg synes det er en enestående kundegruppe her på Randaberg. Det er skikkelig givende å komme tett på folk. Her ute vet jeg hvem som har kjørt racerbil og hvem som har vært med i Korea-krigen. Når kundegruppen er mindre enn i de store byene, så får man en tettere dialog og ser hverandre lettere. Det liker jeg. Torfinn er en svært sympatisk mann, han er avslappet og med et godt blikk for dem rundt seg.– Jeg ville aldri si at det er bra å selge masse alkohol, og vi er ikke her for å selge mest mulig, men for å gi best mulig hjelp.
Verdien i de små ting
Torfinn er en mann som har et helt eget blikk for det som folk flest kaster i søpla.– Jeg kan se det fine i en gammel flaskekork, sier Torfinn, helt rolig og tydelig. Og jeg tror ham. Torfinn er nemlig en anerkjent samler. Han ser verdien i de småtingene. Det trenger ikke ha høy verdi i kroner for at det får plass i hans register, men så lenge det kan registreres og dateres tilbake med utgivelser år etter år, så er det noe som er verdt å samle på og registrere i et Excel-dokument.– For meg handler det om systematiseringen og registreringen. Det er der gleden min ligger. Da katalogplikten til Telenor ble opphevet i 2009, så kjøpte jeg et sett av de siste norske telefonkatalogene,– dette er det siste store trykte personregisteret i Norge. Man kan si at jeg samler på forbrukerkulturen. Alt fra Ikea-kataloger til gamle øl-korker. Nå nettopp fikk jeg inn den første velfungerende melkekartongen som Fellesmeieriet i Oslo begynte å produsere i 1957! Da var jeg fornøyd!
Starten
Det hele startet i 1978 da Torfinn var 6 år og var med mor på Harald’s Conditori i Stavanger.– Jeg husker vi fikk en 25-øring med hull i som veksel, og da var det noe som sa klikk. Jeg hadde aldri sett en mynt med hull i, dette hadde de sluttet å produsere i 1951. Det var som en bryter gikk på – jeg måtte finne flere. Der og da startet jeg å samle på mynter. I 3.klasse begynte han med slektsgransking. Fra han var 12 begynte han med tegneserier (det er gitt ut 55 000 hefter i Norge gjennom tidene,Torfinn har snart 50 000 av disse i samlingen sin) og i tenårene ble han med på oppstarten av Iddis-klubben i Stavanger.– Jeg har vært fast kunde på Løvås Bruktbu i Stavanger i 35 år og har en egen skuff i butikken, der de som eier butikken, legger det som kan være av interesse for meg.– For meg handler det om systematiseringen og utforskingen. Jeg har bodd i Excel, sier han og ler. Torfinn skjønner at dette ikke er mannen-i-gata-hobby, men han finner enorm glede i å katalogisere og registrere, granske og lete.– Mynter og frimerker er ferdig utforskede områder, det er ikke noe mer for meg å hente der. Jeg liker å bevege meg inn i uoversikteligeområder og se hvordan de kan systematiseres. Slik ser han på vinverdenen. – Vin er en utømmelig kilde til kunnskap. Her kan man grave og grave og stadig finne ny informasjon.
– Som samler treffer jeg veldig mye forskjellige folk. – Jeg har enda ikke møtt noen som ikke vil meg vel!
Samlemiljøet
– Som samler treffer jeg veldig mye forskjellige folk. – Jeg har enda ikke møtt noen som ikke vil meg vel! Det er alltid hyggelig å treffe folk med samme interesse som meg, og det er en enorm velvilje i miljøet. Jeg opplever at min genuine interesse for samleobjektene fremfor verdien av kjøp og salg, åpner dører for meg. Vi har en felles nerve, vi som samler, og der ligger det en gjensidig respekt forhverandre, samme hva man driver med.
Samleobjektene
Torfinn forteller at han aldri har lagt bånd på seg selv, når det gjelder hva som kan samles på.– Så lenge det er en del av manges historie, og kan spores tilbake i tid, da er det interessant for meg. Jeg har samlinger av Stabburet sin leverpostei tilbake til 1955 og frem til i dag. Jeg har O’boy sine ulike pakninger gjennom tidene, masse reklameskilt og emaljeskilt, servietter fra kafeer og restauranter i Stavanger, fyrstikkesker fra alle utestedene i Stavanger. – Du vet, da røykeloven kom i 2004, så forsvant jo disse raskt fra markedet, Torfinn smiler.– Dersom du går på et klassisk museum i dag, så er det ofte bare topp objektene du vil få se. Dagliglivet og melkekartongene har lett for å forsvinne, men der er jeg. Siden jeg dekker forbrukerkulturen og hverdagslivet, så er ikke samlingen min av stor nasjonal interesse. Likevel er det Torfinn filmskapere og teaterscener henvender seg til når de trenger brus- og øletiketter fra 60-tallet til serien Lykkeland (NRK), eller røde vinmonopol-poser til teaterstykket «Skyfrihimmel» som ble satt opp på Rogaland Teater i 2006.– Barnemuseet kontaktet meg da de skulle filme en scene fra 60-tallet og trengte rekvisita til en frokost. Da kunne jeg bidra med bl.a.makrell i tomat, leverpostei, syltetøy og O’boy. Selv om Torfinn i hovedsak samler på forbrukerkulturen, så har han også en stor boksamling. Alexander Kielland fikk laget noen egne gaveeksemplarer med eget forleggermerke i gull. Det er kjent kun to eksemplarer av «Garman & Worse» og to av «Arbeidsfolk»med denne innbindingen og hvor kun et eksemplar av hver bok er signert av Kiellands selv. Torfinn har begge disse.– For meg er det viktig å vite bøkenes proveniens, jeg vil vite hvor bøkene har vært før. Hvem har vært eiere, hvor har de vandret. Skjønnlitteraturen i samlingen spenner fra førsteutgaven av Knut Hamsuns «Sult» til debuten til den første samiske forfatteren, Matti Aikio. Boksamlingen inneholder også mye lokale trykksaker og firmahistorie. Et annet eksempel er et hefte med oceanografiskemålinger som Frithjof Nansen ga ut etter en av sine ekspedisjoner. Denne har innskriften «Til kaptein Roald Amundsen. Med vennlig hilsen Frithjof Nansen.»Med den unike samlingen av bøker, skulle man kanskje tro at Torfinn er en lesehest av dimensjoner. Men da smiler han lurt ogsvarer: – Jeg har ikke vanlig skjønnlitteratur på nattbordet, jeg har kataloger og registre.
Tre kamerater skrev en avtale på en hvit serviett
Archives Livet i landsbyen
«Me fikse det!» En spesiell start på 90-tallet skrev tre kamerater en avtale på en hvit serviett om å engang starte en butikk i Randaberg med dongeribukser og herreklær. Den ene solgte da landbruksmaskiner, en jobbet i oljå og en var entreprenør. Men de delte en idé om å starte en butikk sammen,og selv avtaler signert på hvite servietter er til for å holdes.
Starten
Høsten 1999 var det kun noen få butikker som drev innen detaljhandeli Randaberg sentrum. Det var derfor et kjærkomment tilbud for hele bygda da de tre ekte Randabergbuene Bent Bergesen, Gunnar Kolnes og Arve Sem-Henriksen valgte å starte en sportsbutikk, den gang i kjeden MX Sport. Bent mimrer tilbake. «Jeg ringte til markedssjefen i MX Sport og lurte på om vi kunne starte en sportsbutikk på Randaberg. Dette hadde de ikke tro på. Men da kjørte jeg inn til markedssjef John Olsen. Vi fikk en god prat og vi bestemte oss for å starte butikk. Butikken var den gang under halvparten av arealet i dagens butikk.»I dag ser butikken tilbake på et 2019 med det beste driftsresultatet gjennom de 20 årene som har gått siden oppstarten.
Stein på stein
Bent forteller: «Jeg husker åpningsdagene. Det var en fantastisk start med masse folk i butikken. Men hverdagen kom brått på. Jeg jobbet alene og husker særlig en dag i oktober der det pøsregnet hele dagen. Det kom kun én kunde. Han ville ha brune skosnorer, men jeg hadde kun svarte. Da lærte jeg at vareutvalg er viktig. I 2003 bestemte vi oss for å overta en sykkel- og sportsbutikk på Sola, som ville gi seg. Vi overtok hele varelageret og en ansatt på kjøpet. Bent husker godt åpningsdagen der, også. Det var ingen suksess. Det pøsregnet igjen og det var lite besøk i butikken. «Jeg husker jeg talte 649 kroner i kassen. Samme kveld så jeg at det hang 30 par treski i taket. Jeg fikk en idé og satte inn en annonse i Aftenbladet rett før påske: Flotte ski med binding til kun 99,-. Alle skiene forsvant!» Butikken på Sola overlevde, og i 2005 overtok vi også en butikk i Tananger. I 2015 fikk vi, MX Sport Randaberg, en henvendelser fra Sport 1. De ville at vi skulle bytte kjede. Det ble et vanskelig valg, men etter nøye vurderinger valgte vi å skifte til Sport1. Valget har vi aldri angret på. Butikken kom inn i en ny verden. Fra penger i skoesker til data, strekkoder, teknologi og systemer som har gitt muligheten til å utvikle butikken til det den er i dag. Sport 1 har en viktig kvalitet: Hver butikk må tilpasse seg det lokale markedet med gode merkevarer. Dette gjør at butikker som Sport 1 Randaberg overlever, når andre større kjeder sliter:De er ikke avhengig av å selge alpinski når snøen uteblir. Slik unngår de å sitte på store lager.
Samarbeidet med klubbene
Sport 1 Randaberg AS har gjennom denne 20-årsperioden opparbeidet seg et bredt kundegrunnlag som strekker seg langt utover bygdas grenser. Butikken har helt siden oppstarten vært en viktig og gjensidig brikke for bygdas ulike idrettslag. I tillegg har butikken utviklet gode samarbeidsavtaler med idrettslagene på henholdsvis, Mosterøy, Rennesøy, Finnøy og Kvitsøy og har dermed vært en viktig bidragsyter for å trekke folk utenfra til Randaberg sentrum. Bent, Gunnar og Arve er glad for den gode plattformen som er skapt gjennom Sport 1 og det tette samarbeidet de har med de lokale klubbene. Vi opplever en oppriktig glede når klubbene de har avtale med, gjør det bra: Kvitsøy fotball rykker opp, Randaberg volleyball vinner NM gull… Trekløveret kjenner dem og er alle svært interessert i idrett.– Er det noe jeg har lært i årenes løp, så er det at det er viktig å jobbe med noe man brenner for, sier Bent. Etter hvert som årene gikk og andre sportsbutikker la ned,så utvidet butikken på Randaberg seg inn i lokalene til først optikeren så bakeriet, for så å samle hele sortimentet i samme lokale. I august 2019 kom siste stuntet: Trekløveret beveget seg inn i Stavanger og kjøpte Sport 1 Hundvåg. Sport 1 Randaberg og Sport 1 Hundvåg bygger nå på samme prinsippet og har i utgangspunktet de samme varene. De jobber begge inn mot de lokale klubbene rundt og på næringslivet. Uten samarbeid med lag og foreninger lokalt, samt gode ansatte i butikkene, hadde vi ikke vært der vi er i dag, understreker Bent. Vi har solgt utstyr over disk for totalt over 270.000.000 kr.i denne 20-årsperioden. Det blir en del t-skjorter i årenes løp. Interessant å registrere at vi har klart det som er viktig for å drive butikken videre; nemlig positive resultater hvert år siden vi startet.
– Du kan aldri hvile på laurbærene, og tro at det du gjorde i fjor var godt nok
Synlig og aktiv i butikkdriften
Sport 1 Randaberg sitt ansikt utad er og blir Bent Bergesen. Selgeren og kremmeren som fikser det meste. «Grassat gode den der der», sier Bent. For Bent er trygg på kvaliteten i sortimentet sitt. «Me fikse det», seie han dersom de ikke skulle ha rett vare eller størrelse inne. Og han fikser det! Han er opptatt av å ha inne eller skaffe det folk trenger. Det fortelles om en mor som ville oppfylle sønnens ønske om en spesiell bortedrakt fra Liverpool til julegave. Hun ringte Bent. «Eg fikse det»! Han var nemlig selv på tur i Liverpool og travet gatene der borte til han fant riktig drakt og størrelse. Servicen strekker seg langt utover det man normalt kan forvente.– Du kan aldri hvile på laurbærene, og tro at det du gjordei fjor var godt nok. Utfordringene er store når det gjelder varehandel, det er mye som skjer, men man må gjøre de rette valgene og ha de rette folkene bak deg, og det er jeg glad for at jeg har, avslutter Bent.
Sport 1 Randaberg – årets bedrift 2019
Juryen har i sin vurdering lagt vekt på bedriftsøkonomiske forhold og butikkens betydning for lokalsamfunnet. Butikken har hatt en fin og jevn salgsutvikling og har levert positive resultater i alle år. Butikken støtter godt opp om både lag- og foreningsarbeid og andre gode formål i bygda og den bidrar til å skape et godt omdømme for kommunen. Juryen har også merket seg at Sport 1 Randaberg, på en fremragende måte, lar personer med nedsatt arbeidsevne få hjelpe til i butikken og delta med ulike arbeidsoppgaver som disse kan mestre. Butikken har også et meget lavt sykefravær, noe som kan gjenspeile det gode arbeidsmiljøet og den positive utviklingen. Det er en glede å kunne gi årets pris til en bedrift i vår kommune som har greid å markere seg og sette et solid fotavtrykk for god forretningsdrift, sier ordføreren i sin tale.
Landsbynøtter påsken 2020
Aenean in arcu tempor
Finibus lacus at, gravida ante. Donec non tincidunt dui. Fusce finibus urna ut dui euismod, eu viverra ante tempus. Fusce gravida venenatis dui ultrices gravida. Donec a congue nunc, venenatis posuere leo. Vestibulum congue augue eu accumsan eleifend. Donec maximus ex vel nulla semper, vitae ultricies massa laoreet. Nam placerat egestas ipsum at pharetra. Donec efficitur ac enim vel congue.
En gründer med drive
Archives Livet i landsbyen
Tekst: Merete Økland Espedal
Foto: Ove Tennfjord, Randaberg kommune og Aud Helen Eike Erdal
Fakta om Morten Svela
NAVN: Morten Svela
ALDER: 38 år
SIVIL STATUS: Gift med Camilla
BARN: Gutt og jente på 7 og 8 år
YRKE: Daglig leder av Gymo AS
VIKTIGSTE VERDI: Familien
I stolen sitter en tilsynelatende avslappet mann. Morten Svela (38) er fornøyd og takknemlig, men ikke av typen som bobler over av entusiasme. Førsteinntrykket er en tilbakelent mann som forteller at han elsker å være hjemme. Han prioriterer kvalitetstid med familien, han er ektemann, pappa til to, har mange parallelle prosjekter, er daglig leder av GYMO AS, og mener selv at han ikke er en ledertype.
Å skulle prate om seg selv og bedriften er han ikke vant til. Men det må han, for GYMO har levert strålende resultater flere år på rad. Gymo AS ble etablert i 2009 i Mortens garasje, med hovedfokus på å selge spesielle klokker til helsepersonell. I dag er Gymo AS en nesten komplett leverandør av medisinsk utstyr og helseartikler til sykehus, sykehjem, leger, terapeuter, klinikker og til privatmarkedet. I 2018 ble selskapet kåret til Gassellebedrift for 5. året på rad. Markedet er i hele Norge, i tillegg har de også startet salg til både Sverige og Danmark. Gymo AS ble i 2018 tildelt prisen som Årets Bedrift og har, på kort tid, blitt en god ambassadør for Randaberg kommune. Etter en prat med Morten, innser jeg at bak denne rolige, tilbakelente typen, så har han et hode som sjeldent og aldri tar pause. Det er tanker og idéer, planer og prosjekter som stormer rundt, og som hele tiden driver ham framover. Morten er en klassisk gründer.
Tidlig i jobb
Morten mimrer tilbake og husker at han tidlig ønsket å være med å starte noe. Han snakker varmt om oppveksten og fotballmiljøet. Alt var trygt. Alle kjente alle. Han vokste opp i en søskenflokk på fire; Merethe, tvillingene Morten og Mona, lillebror Marius, og to engasjerte foreldre. Han startet tidlig å jobbe. Han syklet med avisene, hentet egg og plukket jordbær. Hele denne prosessen var svært lærerik. Han lærte at man må gå løs på motbakkene for å komme i mål. På spørsmålet om det er noen verdier han ønsker å gi videre til barna, så er det nettopp dette: – De må lære seg å jobbe. Ingenting kommer gratis i livet. De må få ta del i det vi voksne driver med, samtidig som vi må oppmuntre og heie. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og barna må få vite at dette er godt nok! Samtidig som barna må få ta del i oppgavene vi voksne utfører, så er det essensielt at også vi voksne engasjerer oss i barnas hverdag, forteller Morten. – Jeg kunne aldri vært en forelder som sitter passivt på tribunen og ser på at barna trener. Jeg liker å engasjere meg i det barna driver med, og jeg tror det er viktig. Slik blir man kjent med barnas venner og får en egen forståelse av miljøet de er en del av. Dette er ekstremt verdifull investering!
Trening er den beste medisinen til å takle stress. Og til syvende og sist er familien min viktigere enn alt, så den skal ha førsteplassen i livet.
Aldri helt fornøyd
Morten er en som aldri er 100 % fornøyd, han jobber alltid for å finne noe bedre. Det driver ham hele tiden fremover. Han er en pessimist som aldri er helt i mål. – Jeg har aldri helt troen på at det skal gå bra, sier han med et beskjedent smil. Hvert år tenker han at året ikke blir bedre enn året før. – Jeg tenker alltid at så lenge vi klarer å matche fjoråret, så skal vi være være fornøyde… Morten har overgått dette målet fem år på rad. – Men en dag så må det jo snu, legger han til med et beskjedent smil, som den pessimisten han er. Dette evige tankekjøret og letingen etter nye løsninger i egen bedrift, kombinert med hus, familie, og private byggeprosjekter, resulterte i stressymptomer og sykemelding for Morten. Dette er nå to år siden. Morten omtaler det som et møte med den berømte lettveggen. Han ble sykemeldt i en liten periode. Morten ser at det var et uunngåelig møte, men svært lærerikt. – Jeg var heldig som ikke fikk en hardere smell, selv om jeg måtte lære det den harde veien. I etterkant er jeg blitt flinkere til å se egne begrensninger og kjenner signalene kroppen gir meg. Jeg har ansatt en ekstra i bedriften, og blitt flinkere til å takle stress. I tillegg har jeg begynt å trene ukentlig igjen. Trening er den beste medisinen til å takle stress. Og til syvende og sist er familien min viktigere enn alt, så den skal ha førsteplassen i livet.
”Street smart”
Morten ler litt når han tenker tilbake på starten. – Det er egentlig litt sprøtt å tenke på, sier han. Da Morten startet på sykepleierutdanningen, produserte han noen startpakker som han solgte på skolen. Alle nye sykepleierstudenter fikk anledning til å prøve og kjøpe uniformer og et start-kit til å bruke i studiet og i den kommende karrieren. – Det har vært viktig for meg, at det jeg holder på er bærekraftig. Jeg er nok kanskje nøysom og nøktern, men liker også å se på det som noe jeg har tenkt godt gjennom. Morten forteller at han har aldri tatt av eller satset stort. Det har vært viktigere for ham å ikke investere i noe nytt, før pengene har kommet tilbake til bedriften. – Det første kjøpet jeg gjorde var å bruke 20 000 kr på å produsere opp et parti med klokker man henger på uniformen. Da dette partiet ble solgt ut, så kjøpte jeg inn nye. Slik holdt jeg på. Kjøpte inn og solgte ut. Vi økte litt og litt, og gapte derfor aldri for stort. Mor hjalp meg på dugnad i garasjen, med å behandle bestillinger, pakke varer og sende på posten. Slik startet det som ble til GYMO i dag. Vi jobba først i garasjen, men da det begynte å komme så svære biler og de ikke kom inn i gata vår, men måtte kjøre varene med truck gjennom boligfeltet, så skjønte jeg at det var tid for å finne et nytt lokale.
Ikke et supermenneske
Å være gründer innebærer å jobbe hele tiden, spesielt i starten. Morten satt gjerne oppe til 02-03 om natten. Han så ikke på klokka, men satt til jobben var blitt gjort. Morten mimrer tilbake på en slitsom tid med jobben som sykepleier i tillegg til Gymo. Selv om livet nå er mer i retning A4, som han selv omtaler det, så elsker han fleksibiliteten i å ha egen bedrift. – Jeg hadde aldri klart å ha en åtte til fire-jobb. Jeg er redd det hadde blitt for rolige dager. Jeg elsker å finne på nye ting, og ha en viss fleksibilitet. Nå som han har gjort ferdig hytta på Fogn, så har han og kona Camilla kjøpt nytt hus som skal pusses og fikses. Det skjer alltid noe rundt Morten, og blir det rolig, så finner han på et nytt prosjekt. – De ansatte ser nok på meg som utålmodig. Jeg vil helst at vi skal ligge foran skjema, og jeg vil mer enn vi har kapasitet til. Da kjefter de på meg, ber meg sette meg på kontoret igjen, Morten ler. For de ansatte har god kontroll. – Etter at jeg innså at jeg ikke var et supermenneske, så har jeg blitt tvungen til å slippe deler av ansvarsområder, og la andre styre disse av prosessene. Før ville Morten vite alt om alt, men dette har han måtte gi fra seg. – Nå prøver jeg å legge tilrette for at de ansatte har det fint på jobb. At de trives. Det er viktig for meg at jobben ikke er et pliktløp, men noe de gleder seg til.
Dette får vi til sammen
Archives Livet i landsbyen
En butikk der mødre og døtre er kollegaer og samarbeidspartnere.
De fleste av oss går ut dørene hver morgen for å gå på jobb. Vi har jobbmøter i kontorlokalene, vi kobler på og vi kobler av. Men for jentene på SØR så er jobben en livsstil, en familiesak, en familiebedrift.- Mannen min ler av meg når jeg sier vi skal ha jobbmøte med mor, far og søster, forteller Linn.For jobbmøtene i familien Sørnes kan være rundt middagsbordet en søndag eller en fellesfrokost hjemme hos mor og far. De er sammen om dette.
Familiebedrift
– Jeg hadde aldri klart dette alene, sier Bente Sørnes, daglig leder av SØR.J entene ler litt, for egentlig har de ikke titulert noen som daglig leder. Alle har en viktig rolle i bedriften. Alle er uunnværlige på hver sin måte,sine ansvarsområder, de har funnet sin plass. De er ikke så opptatt av titler og hierarki. Skulder ved skulder jobber mor Bente og døtrene Tonje (29)og Linn (31) med driften av butikken.- Vi har et helt fantastisk samarbeid, både vi som er i Sørnes-familien, men også Irene og Liv-Cate, som jobber her. Vi er som en stor familie alle sammen og så må vi ikke glemme mor sier Bente, hun har vært en uvurderlig hjelp helt siden starten i 2005. På tross av at hun har rukket å bli 78 årer hun fortsatt å se i butikken på travle dager og så sprer hun alltid godt humør rundt seg.- Å være en familiebedrift har plusser og minuser, men aller flest plusser,smiler Bente- Det blir jo et minus når Tonje bestemmer seg for å legge bryllupet i Spania og hele familien vil ned, ler Linn. Men da kom venner rundt familien til pumpene og hjalp til.
Den viktigste moten er at du føler deg vel
Kunder & klær
– Vi merker at kundene våre er svært bevisste på hva de vil ha. Ofte har de bestemt seg før de kommer inn i butikken, forteller Tonje, som er ansvarlig for Instagram-kontoen til butikken. SØR er opptatt av å ha varer i ulike prisgrupper og de skal være av god kvalitet.- Det er spennende med kundene våre. De er så enormt forskjellige, og det elsker vi. Mor og datter, bestemor og barnebarn. En dag kom to åttendeklassinger inn og skulle kjøpe gave til moren. Enormt fint at vi kan være et slikt sted!- Vi har innsett at vi ikke vil kategorisere typer og stil, men plukker ut de klærne og skoene vi liker til ulike bruksområder. Hos oss finner du mote til hverdag, jobb og fest. Tonje legger til: – Den viktigste moten for SØR, er at du skal føle deg vel. Det må være trenden du kjøper klær etter.
Å jobbe sammen er en styrke
– Mor og far har alltid hatt ett fokus: «Så lenge du gjør ditt beste, så er det godt nok», forteller Tonje. Døtrene fortsetter:- De har, gjennom denne butikken, gitt oss et rom der vi mestrer og ser atvi har noe å bidra med. De har alltid regnet med oss og gitt oss 100 % frie tøyler. Gjennom butikken har vi fått en mestringsarena og en stemme. Det er vi evig takknemlig for. Jentene på SØR har hele tiden hatt ett mål: Dette skal vi få til sammen. De fire lærer av hverandre og bygger hverandre opp.- Av og til lurer jeg på om vi blir for mye kollegaer og ikke så mye mor og datter, sier mamma Bente, men samtidig ser jeg at vi er sammen om absolutt alt. Vi hjelper hverandre, involverer hverandre, og vi har sett atdette ikke hemmer oss, men tvert imot, utvikler oss.
Noen kjøper bil, Janniche kjøpte et bakeri
Archives Livet i landsbyen
Fakta om Janniche Håland
STATUS: Gift med ungdomskjæresten,
begge fra Randaberg
BARN: To jenter (22 og 16)
BOSTED: Grødem
FAVORITTMAT: Bacalao
BESTE MIDDAGSTIPS: Lager alltid
dobbel porsjon, da bacalao bare blir
bedre og bedre etter som smakene
setter seg.
Da Janniche nærmet seg 40, begynte hun å løfte blikket. «Finnes det noe mer for meg der ute?».Da hun så annonsen om et bakeri som var til salgs på Randaberg, grep hun muligheten. Dette er nå åtte år siden.
Janniche (47) er apotektekniker av utdanning. I 20 år jobbet hun i apotekbransjen. Først på gulvet som apotektekniker, hun jobbet tre år som lærer på apotekteknikerlinjen ved Bergeland VGS, og videre jobbet hun seg opptil å bli ledende tekniker på sykehusapotekets laboratorium der de blant annet produserte medisiner, cellegift og ernæring.
Lidenskap for mat
Janniche Håland, eier og daglig leder av «Landsbybakeriet» i Randaberg, er den perfekte vert: Lidenskapelig opptatt av god mat, liker å lage det koselig,og elsker å stelle i stand til besøk.- Jeg elsker de gode luktene fra nybakt brød, lyden av prat og latter blandet med klirring fra kopper og krus.Med leder erfaringen fra hennes siste jobb, så var dette den «perfekte jobb»for Janniche, men hun var likevel totalt uvitende om hva hun gikk til.
Bratt læringskurve
Hun fikk erfare at å jobbe med mat, er mye mer enn det gjestene ser fra disken. Mattilsynet har et strengt oppsyn med alle som selger mat. Det er mye formelt og mange regler og lover hun har måttet sette seg inn i. Etter ett år vurderte Janniche om det var dette hun hadde drømt om. Hun var uvitende om den store arbeidsmengden, å alltid være på jobb – for det er knallhard jobbing å eie og drive egen butikk. I ettertid skulle hun ønske hun visste at dette var helt normalt, noe mange kjente seg igjen i. Hun er glad for at hun valgte å fortsette. Når man starter på år nr to, er man mer forberedt på det som kommer, man har gjort seg noen erfaringer, har sett hva som fungerer og ikke fungerer, man begynner å finne en rytme, fått seg noen større muskler – man er mer rustet.
Hos oss er det viktig med god kvalitet og god mat. Kombinert med et
godt smil og god service.
Fokusområdene
– Hos oss er det viktig med god kvalitet og god mat. Kombinert med et godt smil og god service, håper vi våre gjester kan føle seg hjemme hos oss- at dette stedet er litt deres også.
Et møtepunkt
Da Janniche overtok bakeriet forhandlet hun varer fra Jærbakeren. Da disse gikk konkurs ble det nødvendig med et navneskifte. Dette var relativt enkelt, det måtte bli Landsbybakeriet. Landsbybakeriet fikk nye leverandører, som Romsøes konditori og Sandnesbakeri.- Vi har mange stamkunder som har ukentlige treff hos oss. Disse har gjerne egne bestillinger, og da står maten klar når de kommer, slik liker jeg. Mens vi prater er «Herreavdelingen», som Janniche kaller dem, dypt engasjerti et tema på nabobordet vårt.- De er her hver dag, alltid like velkomne! I tillegg til de faste kundene, så er det mange som dropper innom for en matbit eller en kaffe til å ta med.- Her kommer det alle typer mennesker, sier Janniche og smiler.- Her er det barnebarn på tur med besteforeldre, foreninger og barseltreff,turgjenger og arbeidskarer som skal kjøpe seg lunsj. Jeg liker den pulserende atmosfæren. Janniche smiler hele tiden, mens hun prater.- Når det er så fullt at man må sette seg på et bord med ukjente, da skjer det alltid noe spesielt. Det er så fint når det knyttes bånd mellom bordene. Ingenting er som samtaler som går på kryss og tvers i lokalet.- Landsbybakeriet er blitt det jeg drømte om, et møtepunkt mellom mennesker.
Nye trender påvirker handel- og sentrumsutvikling
Archives Livet i landsbyen
Tekst: Kristine Enger
Det kommer til å skje mye når det gjelder handel og sentrumsutvikling i Randaberg i årene framover. Noe av utviklingen kan vi styre, men mye vil skje på grunnav større trender i samfunnet. Målet er å fortsette den gode utviklingen i Randaberg, øke antallet arbeidsplasser lokalt og gjøre det mer attraktivt for folk å bruke sentrum i Den grønne landsbyen.
Det er spesielt to trender i samfunnet som vil påvirke handel og sentrumsutvikling: økt netthandel og et endret forbruksmønster .Det forventes stor økning i netthandelen framover. Mange butikker vil derfor få en kombinasjon av netthandel og varer i butikk. Det gir mindre behov for store butikkareal, mer behov for lager og for effektive hentesteder. Vi kan også få en ny type butikker, såkalte «visningsrom», der produktene kun vises fram og bestilles via nett for levering direkte hjem eller til et hentested. Vi bruker i dag mer penger på å kjøpe tjenester enn vi bruker på å kjøpevarer. Denne trenden er økende. Vi handler mindre mat, drikke, klær og sko og kjøper mer tjenester knyttet til bolig, helse, kultur, fritid og servering. Mange butikker har derfor allerede begynt å tilby tjenester, i tillegg tilde varene som de selger.
Vi vil ha et levende sentrum også inn i framtiden, et sentrum som er attraktivt og som vi velger å bruke jevnlig.Det viktigste vi kan gjøre for å få dette til er å skape møteplasser som gir gode opplevelser. Vårmarken er et godt eksempel på en slik møteplass.
Mange av oss er også blitt mer miljøbevisst og handler gjerne brukt via Finn.no, leier mer, bytter og deler. Her går de unge foran. Vi vil ha et levende sentrum også inn i framtiden, et sentrum som er attraktivt og som vi velger å bruke jevnlig. Det viktigste vi kan gjøre for å få dette til er å skape møteplasser som gir gode opplevelser. Vårmarken er et godt eksempel på en slik møteplass. Vi må samtidig jobbe for å etablere flere arbeidsplasser i sentrum og for at publikumsintensive tjenester blir lokalisert i sentrum. Det må bli lettere og tryggere å bevege seg rundt i sentrum som gående og syklende, gjerne mellom butikker og serveringssteder. Uterommene må bli grønnere og så attraktive at vi gjerne velger å stoppe opp litt. Jeg har tro på framtiden. Vi vil bli gode på å møte de nye trendene om vi jobber i fellesskap; næringsliv, kommunen, organisasjoner og innbyggere. La oss alle bruke sentrum og fortelle hva vi ønsker oss til både næringsliv og politikere.
Det nye Randaberg
Archives Livet i landsbyen
Tekst: Anders Jaarvik, kultursjef i Randaberg kommune
Foto: Ove Tennfjord, Randaberg kommune
“Når jeg hører ordet kultur, avsikrer jeg min pistol”
Dette er et kjent sitat som visst opprinnelig stammer fra et teaterstykke. Vi har vel alle har hatt kunst- og kulturopplevelser som har vippet oss av pinnen, som har provosert og rett og slett gjort oss forarga. En skulptur som ser ut som noe noen har raska sammen fra fyllinga. Et musikkstykke som høres ut som tilfeldig sammensatte skramlelyder. Eller en litterær tekst som snur opp ned på alt det vi selv tror på og står for.
De nyoppdagede planetene
I uthuset Tungenes fyr viser vi for tiden en kunstinstallasjon av den greske kunstneren Yiannis Kranidiotis. Kunstverket heter «Pharos» av det gamle greske ordet for fyr. Det handler om de nyoppdagede planetene – eksoplanetene – som går i bane rundt stjerner utenfor vårt eget solsystem. Planetene viser som fyrlykter vei i menneskenes utforskning av verdensrommet. Verket forener kunst og vitenskap. Av responsen fra publikum har jeg registrert undring og fascinasjon, men også spørsmål om hvorvidt dette er kunst. Når Varen inviterer til humor over et alvorlig tema som religion, er det et annet eksempel på at kultur ikke nødvendigvis bare må være krydder ved festlige anledninger. Kultur kan utfordre vedtatte sannheter og få oss til å åpne øynene for det som er litt skakt og annerledes. Kultur kan få oss til å tenke i nye baner. Nytenkning er grunnstoffet ikke bare for kunst og kultur, men for vitenskap, teknologi, og utvikling av ny næring. Kultur handler også om fellesskap. Den binder oss sammen og gir oss de gode opplevelsene. Prøv å spole ti år tilbake i tid, da Randaberg var med på å markere det europeiske kulturhovedstadsåret i regionen. Tenk på alt som har skjedd siden den gang! I 2008 inngikk kommunen et enda tettere samarbeid med Jærmuseet som har bidratt til at Tungenes fyr har blitt en spennende arena for historie, kunst, kultur og friluftsliv. Dette blir lagt merke til langt utenfor vårt eget område. Vistnestunet har blitt et trekkplaster for barn og unge i hele regionen. Her får de oppleve hvordan gårdslivet var i gamle dager.
Landsbyforeningen røsker litt i oss alle
Kultur handler også om fellesskap
Den binder oss sammen og gir oss de gode opplevelsene.
For fem år siden åpnet Landsbyhuset. Her myldrer det av aktiviteter fra morgen til kveld. Her møter du folk i alle aldre, på kulturskole, bibliotek, frivilligsentral, ungdomssenter og kaffebar. Året før dette fikk Randaberghallen med Randaberg Arena en ny nabo på den andre siden av Torvmyrveien. Med Varen og Nye Harestad skole som åpnet for ett år siden har vi innenfor en kort radius fått et sentrum for opplæring, kultur og idrett. På kulturscenen får våre egne landsbytalenter vise seg fram med profesjonelle rammebetingelser. Publikum fra hele regionen får oppleve kulturuttrykk av høy kvalitet. Om ikke lenge vil idrettstalentene få boltre seg på et nytt stadion og om noen år skal barn og unge få lære mer om havbruk og andre ting på det maritime vitensenteret i Tungevågen. Dette er noe av det som er på beddingen i landsbyen i årene framover og som vi kan glede oss til. De mest attraktive stedene har den rette miksen av kreativitet, mangfold, gode opplevelser og gode oppvekstforhold. Disse faktorene er avgjørende når folk gjør sine valg om å bosette seg en plass, og når bedrifter skal etablere seg. Det er ganske mye dokumentasjon som underbygger dette. Vi som jobber med kultur i Randaberg prøver å bidra til denne miksen i tett samarbeid med andre gode krefter i og utenfor landsbyen. Basisen for en god landsbykultur er at det utvikles gode møteplasser og arenaer. Men uten folkene som fyller disse plassene med innhold blir de bare tomme skall. Vi trenger derfor noe som limer det hele sammen, og som får oss til å trekke i felles retning selv om vi har forskjellige ståsted.
Basisen for en god landsbykultur er at det utvikles gode møteplasser og arenaer. Men uten folkene som fyller disse plassene med innhold blir de bare tomme skall. Med etableringen av Landsbyforeningen i 2014 fikk vi en real vitamininnsprøytning i så måte. Foreningen har på kort tid blitt en viktig drivkraft for å styrke samhandlingskulturen i Randaberg. Landsbyforeningen røsker litt i oss alle: kommunen, det frivillige organisasjonslivet, kirken, landbruket og ikke minst næringslivet. Resultatet er blant annet Vår- og Høstmarken og alt det spennende som skjer rundt disse arrangementene. Men de langsiktige effektene er enda viktigere. Randaberg blir et enda mer givende sted for oss som bor og arbeider her, og enda mer spennende for kortreiste og langreiste besøkende. Det nye Randaberg, med andre ord.
Randaberg i mitt hjerte
Archives Livet i landsbyen
Fakta om Silje
NAVN: Silje Salomonsen
ALDER: 40 år
SIVILSTATUS: Gift med film– regissør Arild Østin Ommundsen
BARN: Tre jenter på 5, 9 og snart 17 år
YRKE: Skuespiller
Silje har vært både foran og bak kamera på en mengde filmer, blant annet de kjente og kjære filmene Mongoland, Monstertorsdag, Mannen som elsket Yngve, Eventyrland og den siste Now it’s dark (2018). Hun har akkurat avsluttet opptakene i Oslo på en film som kommer våren 2019 – Hjelperytteren. Her har hun har hovedrollen som proffsyklisten Kim Karlsen. Hjelperytteren er en svart komedie og et spisst satirisk drama om å miste jobben, mannen, barna, hjemmet, troverdigheten og selvrespekten. – Det fine med å kun være i Oslo i opptaksperioden, var at jeg hadde ett fokus, filmen. Så alle sms-ene fra naboer og venninner rundt hverdagslogistikk, kjøring hit og dit, henting og bringing – de måtte jeg bare legge til side. Det var rart, og jeg innså at jeg savna det. Jeg er egentlig ganske konservativ. Jeg liker å være hjemme, ha det kjente og kjære rundt meg, sier Silje.
POTETENE
Det første som slår meg i møte med Silje er hennes avslappa, jordnære stil. Silje tror at oppveksten på Randaberg har gitt henne gode verdier. – Randabergoppveksten har jorda meg Å vokse opp i folgehuset på morfars gård på Nedre Grødem/Rygg, har gjort at hun har fått erfare at bondeyrket er ærlig arbeid, med blod, svette og tårer. På dette tunet finner hun essensen av hva hun har lært. Silje har hentet sine steiner og poteter på markene til morfar. Oppveksten har gitt Silje en forståelse av hvor alt kommer fra. – Det er tydelig. Det er enkelt. Der er potetene og de må hentes, ellers kommer de ikke til middagsbordet, sier Silje. Hun minnes at det var rart å kjøpe poteter på butikken. Potetene var bedre rett fra markene. Men hun visste alltid at noen hadde gjort jobben. Mange hadde bidratt. Det har gitt henne en enorm respekt for bøndene. De kan ikke hoppe bukk over prosessen, det er i prosessen resultatene ligger.
BALANSE OG VEKSELSJORDBRUK
Silje tenker at Randaberg var mer polarisert da hun vokste opp. Det var tydeligere skiller mellom de som kom fra gård eller byggefelt, nynorskklasse eller bokmålsklasse, de som valgte fotball som fritidsinteresse eller de som valgte kunst og kultur, og mellom de som var kristne og de som ikke var kristne. – Vi hadde ofte bare to valg. Ikke syv. Sånn sett var det enkelt å orientere seg og finne sin plass. Da Silje ble eldre skjønte hun at at folk er forskjellige, har ulike verdier, ser ulikt på ting og velger forskjellig. – At folk velger forskjellig, betyr ikke at noen tar feil eller noen rett. Vi tar alle rett og feil, det handler om balanse. Silje smiler når hun forteller om livsvisdommen hun finner i Randabergs landbruk – Jeg lærte at det var viktig å drive vekselsjordbruk, og ikke kun kjøre ett spor år etter år. Ved å drive vekselsjordbruk blir jorda rikere, og det gjelder jo oss mennesker også. Om vi er for snevre, mister vi noe på veien, tror jeg. Silje poengterer likevel at spesialister er viktige, og ser at hun selv har valgt en snever vei, men liker å tenke på seg selv som en som setter pris på vekslingen for å gjøre jorda rikere. – Det opplevdes overkommelig å finne balansen på Randaberg da jeg vokste opp, eller i hvert fall 40/70, sier hun og smiler lurt.
FIOLINEN OG LUFTMADRASSEN
Undertegnedes første møte med Silje var i en klam gymsal på gamle Harestad skole våren 1989. Jeg var sju år. Silje gikk i 3. klasse og hadde sin første kulturskolekonsert. Jeg husker det som det var i går. Hun sto der med de fine krøllene sine og spilte på fiolin. Usikker på om det var krøllene eller fiolinspillet som gjorde utslaget, men jeg tenkte «eg vil bli hu, mor, eg og vil spela fiolin». Silje forteller at forholdet til fiolinen egentlig var ganske problematisk. Hun ønsket å imponere fiolinlæreren, men likte ikke å øve. Hver søndag ble det panikkøving, og hver mandag kom hun flau til timen. Fiolinen var en verkebyll. På ungdomsskolen begynte hun å spille fiolin i rockeband. – Jeg husker det alltid var et styr med å få fiolinen til å klinge over de andre instrumentene. Jeg spilte i rockeband, og gnissa egentlig bare hardt på G-strengen. Bandet besto av Hans-Peter Lindstrøm, Eirik Lye, Børge Fjordheim og Bård Halsne. Silje mimrer tilbake til bandets første spillejobb, som oppvarmingsband for Ingenting i Randaberghallen. – Det jeg husker er at ingen hørte fiolinen, og minst av alt meg selv!
«Eg dagdrømte mye i potetåkeren og såg for meg kor bra ting sko bli i livet. Jevnt øve vil eg påstå det har blitt mye bedre.»
Det var først da Silje begynte å spille fiolin med Thomas Dybdahl at hun hørte instrumentet, og at det faktisk var ganske fint det hun gjorde. På denne tiden startet hun også som korist for Dybdahl. Silje mener at hun egentlig ikke er noen stor sanger. Men Dybdahl vil ha det sart og forsiktig. – Og det passer bra, siden det bare er luft som kommer ut. De kaller meg bare for «Luftmadrassen». Silje smiler. Musikken er hennes hobby, og de stadig tilbakevendende jobbene med Dybdahl er som å komme hjem. Datteren på ni år tar nå fiolintimer, og i den forbindelse har Silje hentet frem sin fiolin og blitt med på timene. – Det er veldig kjekt! Jeg føler jeg har fått en ny start på mitt tidligere trøblete forhold til fiolinen!
BØRAUNENS HELT UNIKE VERDI
På spørsmålet om hva som er hennes favorittsted på Randaberg, så ble det en tenkepause. Det er så mange steder, men ett sted har større verdi for Silje. Først og fremst er det en unik naturattraksjon med sine rullesteinener ut i havgapet. Men det er noe mer som gjør at Silje har et spesielt forhold til Børaunen. For noen år tilbake var Silje med på en fotoshoot for Leila Hafzi sine kjoler. Hun ble bedt om å ta av alle smykker og ringer. Gifteringen puttet Silje i bukselommen. Da seansen var over, og buksa og ringen skulle på, var ringen borte. – Jeg har brukt utallige timer på å lete etter den ringen, sier hun med et sukk og ser ned på sin «nye» ring. Så hvis noen finner en gullring blant de fine steinene på Bø, da vet vi hvem eieren er.
FINNER GLEDEN I PROSESSEN
Silje har fått støtte av Filmkraft Rogaland til å være regissør på sitt første filmprosjekt, hvor mannen Arild er manusforfatter. – Jeg har ofte tenkt på at andre folk tar med barna på golfturer og andre ting de bruke mye tid på, de involverer barna i sine interesser. Hvorfor kan ikke vi også gjøre det? Så nå gjøres opptak til filmen, med de yngste døtrene i hovedrollene. Silje og Arild er opptatt av at barna finner gleden i prosessen underveis. – Det virker som at mange av de som vokser opp i dag kun har ett mål: JEG skal bli popstjerne, eller JEG vil bli kjendis, sier Silje tydelig engasjert. – Hvorfor skal fokuset kun være på resultatet? Det er ikke så farlig akkurat hva som skjer i den andre enden. Det viktigste er gleden i det du driver med. Hvis ikke den er der, vil du bli ulykkelig. Silje forteller at prisen i andre enden, terningkastet, premieren, sluttproduktet, egentlig kun er sorg for henne. Hun vil være en del av prosessen, være involvert. Jobbe seg fra start til slutt. Silje ELSKER prosessen. – Musikken og skuespillet blir som med potetene, du ser at det gror.