Eget blikk for det som folk flest kaster i søpla
Folk fra Randaberg
Torfinn Jåsund
Visste du at han var en samler?
Du vet da du som barn møtte læreren med egne barn på butikken,og kjente på den forundrede følelsen: «Hæ, har du et liv utenomskolen? Bor ikke du i klasserommet vårt?». Når man er voksen vet man at det er tilfelle. Alle har et privatliv utenom jobb, selvsagt. Men likevel kjenner de fleste av oss, naturlig nok, kun til «rollen» en person representerer om han jobber i matbutikken, i skranken på et legekontor, inspektøren på skolen eller butikksjefen på vinmonopolet…Og nå skal vi ta dere med bak skranken til sistnevnte, nemlig butikksjefen ved vinmonopolet på Randaberg, Torfinn Jåsund. Torfinn bor selv i Stavanger men hadde mormor og morfar som bodde på Bø, så det å bli butikksjef på Randaberg for 8 år siden var ikke som å dra til ville-vesten. Kanskje mer som å komme «hjem»?– Jeg synes det er en enestående kundegruppe her på Randaberg. Det er skikkelig givende å komme tett på folk. Her ute vet jeg hvem som har kjørt racerbil og hvem som har vært med i Korea-krigen. Når kundegruppen er mindre enn i de store byene, så får man en tettere dialog og ser hverandre lettere. Det liker jeg. Torfinn er en svært sympatisk mann, han er avslappet og med et godt blikk for dem rundt seg.– Jeg ville aldri si at det er bra å selge masse alkohol, og vi er ikke her for å selge mest mulig, men for å gi best mulig hjelp.
Verdien i de små ting
Torfinn er en mann som har et helt eget blikk for det som folk flest kaster i søpla.– Jeg kan se det fine i en gammel flaskekork, sier Torfinn, helt rolig og tydelig. Og jeg tror ham. Torfinn er nemlig en anerkjent samler. Han ser verdien i de småtingene. Det trenger ikke ha høy verdi i kroner for at det får plass i hans register, men så lenge det kan registreres og dateres tilbake med utgivelser år etter år, så er det noe som er verdt å samle på og registrere i et Excel-dokument.– For meg handler det om systematiseringen og registreringen. Det er der gleden min ligger. Da katalogplikten til Telenor ble opphevet i 2009, så kjøpte jeg et sett av de siste norske telefonkatalogene,– dette er det siste store trykte personregisteret i Norge. Man kan si at jeg samler på forbrukerkulturen. Alt fra Ikea-kataloger til gamle øl-korker. Nå nettopp fikk jeg inn den første velfungerende melkekartongen som Fellesmeieriet i Oslo begynte å produsere i 1957! Da var jeg fornøyd!
Starten
Det hele startet i 1978 da Torfinn var 6 år og var med mor på Harald’s Conditori i Stavanger.– Jeg husker vi fikk en 25-øring med hull i som veksel, og da var det noe som sa klikk. Jeg hadde aldri sett en mynt med hull i, dette hadde de sluttet å produsere i 1951. Det var som en bryter gikk på – jeg måtte finne flere. Der og da startet jeg å samle på mynter. I 3.klasse begynte han med slektsgransking. Fra han var 12 begynte han med tegneserier (det er gitt ut 55 000 hefter i Norge gjennom tidene,Torfinn har snart 50 000 av disse i samlingen sin) og i tenårene ble han med på oppstarten av Iddis-klubben i Stavanger.– Jeg har vært fast kunde på Løvås Bruktbu i Stavanger i 35 år og har en egen skuff i butikken, der de som eier butikken, legger det som kan være av interesse for meg.– For meg handler det om systematiseringen og utforskingen. Jeg har bodd i Excel, sier han og ler. Torfinn skjønner at dette ikke er mannen-i-gata-hobby, men han finner enorm glede i å katalogisere og registrere, granske og lete.– Mynter og frimerker er ferdig utforskede områder, det er ikke noe mer for meg å hente der. Jeg liker å bevege meg inn i uoversikteligeområder og se hvordan de kan systematiseres. Slik ser han på vinverdenen. – Vin er en utømmelig kilde til kunnskap. Her kan man grave og grave og stadig finne ny informasjon.
– Som samler treffer jeg veldig mye forskjellige folk. – Jeg har enda ikke møtt noen som ikke vil meg vel!
Samlemiljøet
– Som samler treffer jeg veldig mye forskjellige folk. – Jeg har enda ikke møtt noen som ikke vil meg vel! Det er alltid hyggelig å treffe folk med samme interesse som meg, og det er en enorm velvilje i miljøet. Jeg opplever at min genuine interesse for samleobjektene fremfor verdien av kjøp og salg, åpner dører for meg. Vi har en felles nerve, vi som samler, og der ligger det en gjensidig respekt forhverandre, samme hva man driver med.
Samleobjektene
Torfinn forteller at han aldri har lagt bånd på seg selv, når det gjelder hva som kan samles på.– Så lenge det er en del av manges historie, og kan spores tilbake i tid, da er det interessant for meg. Jeg har samlinger av Stabburet sin leverpostei tilbake til 1955 og frem til i dag. Jeg har O’boy sine ulike pakninger gjennom tidene, masse reklameskilt og emaljeskilt, servietter fra kafeer og restauranter i Stavanger, fyrstikkesker fra alle utestedene i Stavanger. – Du vet, da røykeloven kom i 2004, så forsvant jo disse raskt fra markedet, Torfinn smiler.– Dersom du går på et klassisk museum i dag, så er det ofte bare topp objektene du vil få se. Dagliglivet og melkekartongene har lett for å forsvinne, men der er jeg. Siden jeg dekker forbrukerkulturen og hverdagslivet, så er ikke samlingen min av stor nasjonal interesse. Likevel er det Torfinn filmskapere og teaterscener henvender seg til når de trenger brus- og øletiketter fra 60-tallet til serien Lykkeland (NRK), eller røde vinmonopol-poser til teaterstykket «Skyfrihimmel» som ble satt opp på Rogaland Teater i 2006.– Barnemuseet kontaktet meg da de skulle filme en scene fra 60-tallet og trengte rekvisita til en frokost. Da kunne jeg bidra med bl.a.makrell i tomat, leverpostei, syltetøy og O’boy. Selv om Torfinn i hovedsak samler på forbrukerkulturen, så har han også en stor boksamling. Alexander Kielland fikk laget noen egne gaveeksemplarer med eget forleggermerke i gull. Det er kjent kun to eksemplarer av «Garman & Worse» og to av «Arbeidsfolk»med denne innbindingen og hvor kun et eksemplar av hver bok er signert av Kiellands selv. Torfinn har begge disse.– For meg er det viktig å vite bøkenes proveniens, jeg vil vite hvor bøkene har vært før. Hvem har vært eiere, hvor har de vandret. Skjønnlitteraturen i samlingen spenner fra førsteutgaven av Knut Hamsuns «Sult» til debuten til den første samiske forfatteren, Matti Aikio. Boksamlingen inneholder også mye lokale trykksaker og firmahistorie. Et annet eksempel er et hefte med oceanografiskemålinger som Frithjof Nansen ga ut etter en av sine ekspedisjoner. Denne har innskriften «Til kaptein Roald Amundsen. Med vennlig hilsen Frithjof Nansen.»Med den unike samlingen av bøker, skulle man kanskje tro at Torfinn er en lesehest av dimensjoner. Men da smiler han lurt ogsvarer: – Jeg har ikke vanlig skjønnlitteratur på nattbordet, jeg har kataloger og registre.
