Livet rundt bordet
Folk fra Ranbdaberg
Tekst: Merete Økland Espedal | Foto: Bjørn Tagliano Erdal
Livet rundt bordet
Bordet er et fysisk bord inne i lokalene til Landsbybakeriet i Sentrum 21. Bordet har blitt som en institusjon, et fenomen og et samlingssted for flere av Randabergs mannlige pensjonister.
Årsdagen for da landet stengte ned har just passert. 12. mars 2020 ble hverdagen totalt forandret for oss alle. Det sosiale livet har i løpet av det siste året krympet inn til å gjelde de nærmeste innenfor husets fire vegger, og aktiviteter og sosialt fellesskap er under konstant vurdering. Mange har oppdaget at de har grønne fingre, noen har tatt turskoene ned fra skohylla og atter andre har fått seg en ny hobby. Under pandemien har vi lært oss å finne livbøyer og lyspunkter i hverdagen, for å holde oss flytende og kunne se lyset i enden av tunnelen. På Landsbybakeriet i Sentrum 21 har en gruppe mannlige pensjonister funnet sin egen livbøye: Bordet.
FELLESSKAP
I dag sitter Alf Inge Martinsen, Noralf Landsnes, Thomas Lauvåsvåg og Sverre Håvarstein med en god covid-meter mellom seg, rundt bordet. De ler, snakker i munnen på hverandre og inviterer til en god prat.
– Her er alle velkomne, forteller Sverre. Noralf fortsetter med å fortelle hvordan han ble en del av gjengen:
– En dag jeg sto i kø her, så bare vinka de meg inn, og siden har jeg vært her.
– Fellesskapet rundt bordet har vært viktig for meg i mange år, men spesielt dette året. Gammeldansen, Hagelaget, Seniordansen, frivilligsentralen – når alle våre sosiale og faste aktiviteter i løpet av uken er borte, så er det kun bordet vi har igjen, sier Thomas.
– Jeg personlig hadde savnet dette voldsomt, skyter Alf Inge inn. Dersom dette stedet hadde forsvunnet ville det nok oppstå et savn og en sorg. Det er en felles enighet om at de trenger en arena der de kan diskutere de dagligdagse temaene.
Det er en herlig sjargong rundt bordet. Latteren sitter løst og kommentarene kommer fort mellom de fire:
– Du kan ikke være hårsår om du sitter her. Vi har prøvd å legge ned forbud mot grisne vitser og banning. Men det siver ut litt, om diskusjonen blir for intens.
– Ja, og vi er jo ikke alltid enige. Sånn er det bare. Dersom diskusjonen står fast, så løser vi det med å si «Nå lyge du igjen», så legger vi den død. Da snur vi plata og begynner på noe annet. De ler høyt.
– Vi diskuterte jo voldsomt for noen dager siden, da en av oss mente det var to år siden landet stengte ned. Den var vanskelig å legge død, men vi klarte det til slutt. Latter igjen.
– Og vi prater MYE om været. Vi er veldig flinke til å snakke om når været er godt. Nå har vi prata om det i 14 dager. SÅ endret det seg jo plutselig, og da prata vi om det også.
– Nå i dag har vi diskutert vi vaksinen. De fleste av oss er 80+ og ingen av oss er vaksinert.
– Konene våre er vaksinert, men ikke vi.
– Vi løser problemet med at alle vi som sitter rundt bordet tar tran.
– Som dere skjønner så snakker vi om det meste som opptar oss. Bortsett fra sykdommer. 21
– Vi er gode på å løse problemer, og opplever nok ofte at vi sitter på fasiten.
– Vi SITTER på fasiten! De snakker med glimt i øyet og er svært enige om det punktet.
– Vi hadde nok klart å løse de fleste problemene som de jobber med på kommunehuset. Ja, selv om vi diskuterer mye, så er det en felles forståelse om at vi rundt bordet alltid kunne gjort en bedre jobb.
I løpet av disse 15 årene har vi mistet 11 kamerater. Å miste noen når fellesskapet har vart i så mange år, gjør at vi blir tettere knyttet til hverandre. Det er fint.
Dette samlingsstedet startet for 15 år siden på fôrlageret. Videre flyttet de til bakeriet og så lenger og lenger inn i lokalet til Landsbybakeriet.
– Det startet vel egentlig med at vi traff kjentfolk og ble værende. Det fine er at vi kan komme inn her hver eneste formiddag og finne kjentfolk.
– I løpet av disse 15 årene har vi mistet 11 kamerater. Å miste noen når fellesskapet har vart i så mange år, gjør at vi blir tettere knyttet til hverandre. Det er fint.
Flere av de rundt bordet er innflyttere. Før de pensjonerte seg og flyttet til sentrum, bodde de spredt rundt i bygda og opplevde ikke at de hadde et stort sosialt nettverk her i bygda.
– Da vi jobbet var hverdagen travel. Barn skulle på treninger, vi jobba i byen. Det sier seg egentlig selv at hverdagen ikke hadde plass til så mye mer enn det.
– Jeg ble først kjent med folk da jeg flytta i blokk her i sentrum. Dette er mye mer sosialt enn slik jeg levde før.
– Vi har fått høre at du må hete Bø eller Viste for å kalle deg Randaberg-bu, men her rundt bordet er vi alle fra Randaberg. Vi blir gjerne kjent med flere – her er det plass til alle. Nå når pandemien nærmer seg slutten, så kan vi sitte på hver stol også, Sverre smiler! Her er alle velkomne!
Marias Hverdagsmagi
Folk fra Ranbdaberg
Randabergbuen Maria Haugland er lidenskapelig opptatt av sunne og gode matvaner. Mange kjenner henne fra Instagram, hvor hun inspirerer med næringsrik og god mat,en positiv livsstil og en roligere hverdag.
Maria har drevet sitt eget firma siden 2018 og har siden den gang jobbet målrettet mot en friere hverdag. Mot slutten av hennes andre svangerskap i 2017 fikk hun påvist svangerskapsdiabetes, og det var starten på hennes reise mot en sunnere hverdag. Hennes interesse for betennelsesdempende mat, hverdagsmagi og trening begynte sakte men sikkert å forme en forretningsidé. Hun erfarte at sammensetningen av mat, bevegelse og mindre stress kunne utgjøre en stor forskjell i kropp og sinn.
Hennes første produkt var Gyllengurkemeieblend. En miks bestående av økologiske ingredienser som gurkemeie, Ceylon-kanel, kardemomme, ingefær og sort pepper. Den er flaggskipet i nettbutikken og selges i kafeer, helsekostbutikker og nettbutikker både lokalt og nasjonalt. Blenden er ferdig mikset og brukes hovedsakelig til å lage Gullmelkmed. Den kan også brukes i smoothies,i bakst og i middagen. Selflove-pakken og Kosepakken er to andre populære produkter. Disse inneholder blant annet affirmasjonskort,gyllen gurkemeieblend og velsmakende sjokolader.
Maria er opptatt av det å nyte livet, sette pris på hverdagen og spre glede til andre.
Maria har også skrevet en bok som heter Skap din egen hverdagsmagi. Her skriver hun om sin egen vei mot en bedre hverdag, deler oppskrifter, handlelister og effektive tips og triks. Måten hun lever på er svært strukturert og hun har stor tro på det å skape seg gode vaner i livet.
Maria er opptatt av det å nyte livet, sette pris på hverdagen og spre glede til andre. – Når jeg fokuserer på de tingene som gir meg energi, er det også lettere å dele gode verktøy og inspirasjon med andre. Å prioritere næringsrik mat, trening og meditasjon er utrolig viktig for meg og noe jeg alltid gjør før arbeidsdagen starter. Andre ting som opptar meg er inspirerende podcaster og bøker. Læring er gull verdt og akkurat dette har hjulpet meg svært mye i bedriften min.
Eget blikk for det som folk flest kaster i søpla
Folk fra Ranbdaberg
Torfinn Jåsund
Visste du at han var en samler?
Du vet da du som barn møtte læreren med egne barn på butikken,og kjente på den forundrede følelsen: «Hæ, har du et liv utenomskolen? Bor ikke du i klasserommet vårt?». Når man er voksen vet man at det er tilfelle. Alle har et privatliv utenom jobb, selvsagt. Men likevel kjenner de fleste av oss, naturlig nok, kun til «rollen» en person representerer om han jobber i matbutikken, i skranken på et legekontor, inspektøren på skolen eller butikksjefen på vinmonopolet…Og nå skal vi ta dere med bak skranken til sistnevnte, nemlig butikksjefen ved vinmonopolet på Randaberg, Torfinn Jåsund. Torfinn bor selv i Stavanger men hadde mormor og morfar som bodde på Bø, så det å bli butikksjef på Randaberg for 8 år siden var ikke som å dra til ville-vesten. Kanskje mer som å komme «hjem»?– Jeg synes det er en enestående kundegruppe her på Randaberg. Det er skikkelig givende å komme tett på folk. Her ute vet jeg hvem som har kjørt racerbil og hvem som har vært med i Korea-krigen. Når kundegruppen er mindre enn i de store byene, så får man en tettere dialog og ser hverandre lettere. Det liker jeg. Torfinn er en svært sympatisk mann, han er avslappet og med et godt blikk for dem rundt seg.– Jeg ville aldri si at det er bra å selge masse alkohol, og vi er ikke her for å selge mest mulig, men for å gi best mulig hjelp.
Verdien i de små ting
Torfinn er en mann som har et helt eget blikk for det som folk flest kaster i søpla.– Jeg kan se det fine i en gammel flaskekork, sier Torfinn, helt rolig og tydelig. Og jeg tror ham. Torfinn er nemlig en anerkjent samler. Han ser verdien i de småtingene. Det trenger ikke ha høy verdi i kroner for at det får plass i hans register, men så lenge det kan registreres og dateres tilbake med utgivelser år etter år, så er det noe som er verdt å samle på og registrere i et Excel-dokument.– For meg handler det om systematiseringen og registreringen. Det er der gleden min ligger. Da katalogplikten til Telenor ble opphevet i 2009, så kjøpte jeg et sett av de siste norske telefonkatalogene,– dette er det siste store trykte personregisteret i Norge. Man kan si at jeg samler på forbrukerkulturen. Alt fra Ikea-kataloger til gamle øl-korker. Nå nettopp fikk jeg inn den første velfungerende melkekartongen som Fellesmeieriet i Oslo begynte å produsere i 1957! Da var jeg fornøyd!
Starten
Det hele startet i 1978 da Torfinn var 6 år og var med mor på Harald’s Conditori i Stavanger.– Jeg husker vi fikk en 25-øring med hull i som veksel, og da var det noe som sa klikk. Jeg hadde aldri sett en mynt med hull i, dette hadde de sluttet å produsere i 1951. Det var som en bryter gikk på – jeg måtte finne flere. Der og da startet jeg å samle på mynter. I 3.klasse begynte han med slektsgransking. Fra han var 12 begynte han med tegneserier (det er gitt ut 55 000 hefter i Norge gjennom tidene,Torfinn har snart 50 000 av disse i samlingen sin) og i tenårene ble han med på oppstarten av Iddis-klubben i Stavanger.– Jeg har vært fast kunde på Løvås Bruktbu i Stavanger i 35 år og har en egen skuff i butikken, der de som eier butikken, legger det som kan være av interesse for meg.– For meg handler det om systematiseringen og utforskingen. Jeg har bodd i Excel, sier han og ler. Torfinn skjønner at dette ikke er mannen-i-gata-hobby, men han finner enorm glede i å katalogisere og registrere, granske og lete.– Mynter og frimerker er ferdig utforskede områder, det er ikke noe mer for meg å hente der. Jeg liker å bevege meg inn i uoversikteligeområder og se hvordan de kan systematiseres. Slik ser han på vinverdenen. – Vin er en utømmelig kilde til kunnskap. Her kan man grave og grave og stadig finne ny informasjon.
– Som samler treffer jeg veldig mye forskjellige folk. – Jeg har enda ikke møtt noen som ikke vil meg vel!
Samlemiljøet
– Som samler treffer jeg veldig mye forskjellige folk. – Jeg har enda ikke møtt noen som ikke vil meg vel! Det er alltid hyggelig å treffe folk med samme interesse som meg, og det er en enorm velvilje i miljøet. Jeg opplever at min genuine interesse for samleobjektene fremfor verdien av kjøp og salg, åpner dører for meg. Vi har en felles nerve, vi som samler, og der ligger det en gjensidig respekt forhverandre, samme hva man driver med.
Samleobjektene
Torfinn forteller at han aldri har lagt bånd på seg selv, når det gjelder hva som kan samles på.– Så lenge det er en del av manges historie, og kan spores tilbake i tid, da er det interessant for meg. Jeg har samlinger av Stabburet sin leverpostei tilbake til 1955 og frem til i dag. Jeg har O’boy sine ulike pakninger gjennom tidene, masse reklameskilt og emaljeskilt, servietter fra kafeer og restauranter i Stavanger, fyrstikkesker fra alle utestedene i Stavanger. – Du vet, da røykeloven kom i 2004, så forsvant jo disse raskt fra markedet, Torfinn smiler.– Dersom du går på et klassisk museum i dag, så er det ofte bare topp objektene du vil få se. Dagliglivet og melkekartongene har lett for å forsvinne, men der er jeg. Siden jeg dekker forbrukerkulturen og hverdagslivet, så er ikke samlingen min av stor nasjonal interesse. Likevel er det Torfinn filmskapere og teaterscener henvender seg til når de trenger brus- og øletiketter fra 60-tallet til serien Lykkeland (NRK), eller røde vinmonopol-poser til teaterstykket «Skyfrihimmel» som ble satt opp på Rogaland Teater i 2006.– Barnemuseet kontaktet meg da de skulle filme en scene fra 60-tallet og trengte rekvisita til en frokost. Da kunne jeg bidra med bl.a.makrell i tomat, leverpostei, syltetøy og O’boy. Selv om Torfinn i hovedsak samler på forbrukerkulturen, så har han også en stor boksamling. Alexander Kielland fikk laget noen egne gaveeksemplarer med eget forleggermerke i gull. Det er kjent kun to eksemplarer av «Garman & Worse» og to av «Arbeidsfolk»med denne innbindingen og hvor kun et eksemplar av hver bok er signert av Kiellands selv. Torfinn har begge disse.– For meg er det viktig å vite bøkenes proveniens, jeg vil vite hvor bøkene har vært før. Hvem har vært eiere, hvor har de vandret. Skjønnlitteraturen i samlingen spenner fra førsteutgaven av Knut Hamsuns «Sult» til debuten til den første samiske forfatteren, Matti Aikio. Boksamlingen inneholder også mye lokale trykksaker og firmahistorie. Et annet eksempel er et hefte med oceanografiskemålinger som Frithjof Nansen ga ut etter en av sine ekspedisjoner. Denne har innskriften «Til kaptein Roald Amundsen. Med vennlig hilsen Frithjof Nansen.»Med den unike samlingen av bøker, skulle man kanskje tro at Torfinn er en lesehest av dimensjoner. Men da smiler han lurt ogsvarer: – Jeg har ikke vanlig skjønnlitteratur på nattbordet, jeg har kataloger og registre.
Randaberg i mitt hjerte
Folk fra Ranbdaberg
Fakta om Silje
NAVN: Silje Salomonsen
ALDER: 40 år
SIVILSTATUS: Gift med film– regissør Arild Østin Ommundsen
BARN: Tre jenter på 5, 9 og snart 17 år
YRKE: Skuespiller
Silje har vært både foran og bak kamera på en mengde filmer, blant annet de kjente og kjære filmene Mongoland, Monstertorsdag, Mannen som elsket Yngve, Eventyrland og den siste Now it’s dark (2018). Hun har akkurat avsluttet opptakene i Oslo på en film som kommer våren 2019 – Hjelperytteren. Her har hun har hovedrollen som proffsyklisten Kim Karlsen. Hjelperytteren er en svart komedie og et spisst satirisk drama om å miste jobben, mannen, barna, hjemmet, troverdigheten og selvrespekten. – Det fine med å kun være i Oslo i opptaksperioden, var at jeg hadde ett fokus, filmen. Så alle sms-ene fra naboer og venninner rundt hverdagslogistikk, kjøring hit og dit, henting og bringing – de måtte jeg bare legge til side. Det var rart, og jeg innså at jeg savna det. Jeg er egentlig ganske konservativ. Jeg liker å være hjemme, ha det kjente og kjære rundt meg, sier Silje.
POTETENE
Det første som slår meg i møte med Silje er hennes avslappa, jordnære stil. Silje tror at oppveksten på Randaberg har gitt henne gode verdier. – Randabergoppveksten har jorda meg Å vokse opp i folgehuset på morfars gård på Nedre Grødem/Rygg, har gjort at hun har fått erfare at bondeyrket er ærlig arbeid, med blod, svette og tårer. På dette tunet finner hun essensen av hva hun har lært. Silje har hentet sine steiner og poteter på markene til morfar. Oppveksten har gitt Silje en forståelse av hvor alt kommer fra. – Det er tydelig. Det er enkelt. Der er potetene og de må hentes, ellers kommer de ikke til middagsbordet, sier Silje. Hun minnes at det var rart å kjøpe poteter på butikken. Potetene var bedre rett fra markene. Men hun visste alltid at noen hadde gjort jobben. Mange hadde bidratt. Det har gitt henne en enorm respekt for bøndene. De kan ikke hoppe bukk over prosessen, det er i prosessen resultatene ligger.
BALANSE OG VEKSELSJORDBRUK
Silje tenker at Randaberg var mer polarisert da hun vokste opp. Det var tydeligere skiller mellom de som kom fra gård eller byggefelt, nynorskklasse eller bokmålsklasse, de som valgte fotball som fritidsinteresse eller de som valgte kunst og kultur, og mellom de som var kristne og de som ikke var kristne. – Vi hadde ofte bare to valg. Ikke syv. Sånn sett var det enkelt å orientere seg og finne sin plass. Da Silje ble eldre skjønte hun at at folk er forskjellige, har ulike verdier, ser ulikt på ting og velger forskjellig. – At folk velger forskjellig, betyr ikke at noen tar feil eller noen rett. Vi tar alle rett og feil, det handler om balanse. Silje smiler når hun forteller om livsvisdommen hun finner i Randabergs landbruk – Jeg lærte at det var viktig å drive vekselsjordbruk, og ikke kun kjøre ett spor år etter år. Ved å drive vekselsjordbruk blir jorda rikere, og det gjelder jo oss mennesker også. Om vi er for snevre, mister vi noe på veien, tror jeg. Silje poengterer likevel at spesialister er viktige, og ser at hun selv har valgt en snever vei, men liker å tenke på seg selv som en som setter pris på vekslingen for å gjøre jorda rikere. – Det opplevdes overkommelig å finne balansen på Randaberg da jeg vokste opp, eller i hvert fall 40/70, sier hun og smiler lurt.
FIOLINEN OG LUFTMADRASSEN
Undertegnedes første møte med Silje var i en klam gymsal på gamle Harestad skole våren 1989. Jeg var sju år. Silje gikk i 3. klasse og hadde sin første kulturskolekonsert. Jeg husker det som det var i går. Hun sto der med de fine krøllene sine og spilte på fiolin. Usikker på om det var krøllene eller fiolinspillet som gjorde utslaget, men jeg tenkte «eg vil bli hu, mor, eg og vil spela fiolin». Silje forteller at forholdet til fiolinen egentlig var ganske problematisk. Hun ønsket å imponere fiolinlæreren, men likte ikke å øve. Hver søndag ble det panikkøving, og hver mandag kom hun flau til timen. Fiolinen var en verkebyll. På ungdomsskolen begynte hun å spille fiolin i rockeband. – Jeg husker det alltid var et styr med å få fiolinen til å klinge over de andre instrumentene. Jeg spilte i rockeband, og gnissa egentlig bare hardt på G-strengen. Bandet besto av Hans-Peter Lindstrøm, Eirik Lye, Børge Fjordheim og Bård Halsne. Silje mimrer tilbake til bandets første spillejobb, som oppvarmingsband for Ingenting i Randaberghallen. – Det jeg husker er at ingen hørte fiolinen, og minst av alt meg selv!
«Eg dagdrømte mye i potetåkeren og såg for meg kor bra ting sko bli i livet. Jevnt øve vil eg påstå det har blitt mye bedre.»
Det var først da Silje begynte å spille fiolin med Thomas Dybdahl at hun hørte instrumentet, og at det faktisk var ganske fint det hun gjorde. På denne tiden startet hun også som korist for Dybdahl. Silje mener at hun egentlig ikke er noen stor sanger. Men Dybdahl vil ha det sart og forsiktig. – Og det passer bra, siden det bare er luft som kommer ut. De kaller meg bare for «Luftmadrassen». Silje smiler. Musikken er hennes hobby, og de stadig tilbakevendende jobbene med Dybdahl er som å komme hjem. Datteren på ni år tar nå fiolintimer, og i den forbindelse har Silje hentet frem sin fiolin og blitt med på timene. – Det er veldig kjekt! Jeg føler jeg har fått en ny start på mitt tidligere trøblete forhold til fiolinen!
BØRAUNENS HELT UNIKE VERDI
På spørsmålet om hva som er hennes favorittsted på Randaberg, så ble det en tenkepause. Det er så mange steder, men ett sted har større verdi for Silje. Først og fremst er det en unik naturattraksjon med sine rullesteinener ut i havgapet. Men det er noe mer som gjør at Silje har et spesielt forhold til Børaunen. For noen år tilbake var Silje med på en fotoshoot for Leila Hafzi sine kjoler. Hun ble bedt om å ta av alle smykker og ringer. Gifteringen puttet Silje i bukselommen. Da seansen var over, og buksa og ringen skulle på, var ringen borte. – Jeg har brukt utallige timer på å lete etter den ringen, sier hun med et sukk og ser ned på sin «nye» ring. Så hvis noen finner en gullring blant de fine steinene på Bø, da vet vi hvem eieren er.
FINNER GLEDEN I PROSESSEN
Silje har fått støtte av Filmkraft Rogaland til å være regissør på sitt første filmprosjekt, hvor mannen Arild er manusforfatter. – Jeg har ofte tenkt på at andre folk tar med barna på golfturer og andre ting de bruke mye tid på, de involverer barna i sine interesser. Hvorfor kan ikke vi også gjøre det? Så nå gjøres opptak til filmen, med de yngste døtrene i hovedrollene. Silje og Arild er opptatt av at barna finner gleden i prosessen underveis. – Det virker som at mange av de som vokser opp i dag kun har ett mål: JEG skal bli popstjerne, eller JEG vil bli kjendis, sier Silje tydelig engasjert. – Hvorfor skal fokuset kun være på resultatet? Det er ikke så farlig akkurat hva som skjer i den andre enden. Det viktigste er gleden i det du driver med. Hvis ikke den er der, vil du bli ulykkelig. Silje forteller at prisen i andre enden, terningkastet, premieren, sluttproduktet, egentlig kun er sorg for henne. Hun vil være en del av prosessen, være involvert. Jobbe seg fra start til slutt. Silje ELSKER prosessen. – Musikken og skuespillet blir som med potetene, du ser at det gror.
