Randaberg i mitt hjerte

Folk fra Randaberg

Fakta om Silje

NAVN: Silje Salomonsen
ALDER: 40 år
SIVILSTATUS: Gift med film– regissør Arild Østin Ommundsen
BARN: Tre jenter på 5, 9 og snart 17 år
YRKE: Skuespiller

Silje har vært både foran og bak kamera på en mengde filmer, blant annet de kjente og kjære filmene Mongoland, Monstertorsdag, Mannen som elsket Yngve, Eventyrland og den siste Now it’s dark (2018). Hun har akkurat avsluttet opptakene i Oslo på en film som kommer våren 2019 – Hjelperytteren. Her har hun har hovedrollen som proffsyklisten Kim Karlsen. Hjelperytteren er en svart komedie og et spisst satirisk drama om å miste jobben, mannen, barna, hjemmet, troverdigheten og selvrespekten. – Det fine med å kun være i Oslo i opptaksperioden, var at jeg hadde ett fokus, filmen. Så alle sms-ene fra naboer og venninner rundt hverdagslogistikk, kjøring hit og dit, henting og bringing – de måtte jeg bare legge til side. Det var rart, og jeg innså at jeg savna det. Jeg er egentlig ganske konservativ. Jeg liker å være hjemme, ha det kjente og kjære rundt meg, sier Silje.

POTETENE
Det første som slår meg i møte med Silje er hennes avslappa, jordnære stil. Silje tror at oppveksten på Randaberg har gitt henne gode verdier. – Randabergoppveksten har jorda meg Å vokse opp i folgehuset på morfars gård på Nedre Grødem/Rygg, har gjort at hun har fått erfare at bondeyrket er ærlig arbeid, med blod, svette og tårer. På dette tunet finner hun essensen av hva hun har lært. Silje har hentet sine steiner og poteter på markene til morfar. Oppveksten har gitt Silje en forståelse av hvor alt kommer fra. – Det er tydelig. Det er enkelt. Der er potetene og de må hentes, ellers kommer de ikke til middagsbordet, sier Silje. Hun minnes at det var rart å kjøpe poteter på butikken. Potetene var bedre rett fra markene. Men hun visste alltid at noen hadde gjort jobben. Mange hadde bidratt. Det har gitt henne en enorm respekt for bøndene. De kan ikke hoppe bukk over prosessen, det er i prosessen resultatene ligger.

BALANSE OG VEKSELSJORDBRUK
Silje tenker at Randaberg var mer polarisert da hun vokste opp. Det var tydeligere skiller mellom de som kom fra gård eller byggefelt, nynorskklasse eller bokmålsklasse, de som valgte fotball som fritidsinteresse eller de som valgte kunst og kultur, og mellom de som var kristne og de som ikke var kristne. – Vi hadde ofte bare to valg. Ikke syv. Sånn sett var det enkelt å orientere seg og finne sin plass. Da Silje ble eldre skjønte hun at at folk er forskjellige, har ulike verdier, ser ulikt på ting og velger forskjellig. – At folk velger forskjellig, betyr ikke at noen tar feil eller noen rett. Vi tar alle rett og feil, det handler om balanse. Silje smiler når hun forteller om livsvisdommen hun finner i Randabergs landbruk – Jeg lærte at det var viktig å drive vekselsjordbruk, og ikke kun kjøre ett spor år etter år. Ved å drive vekselsjordbruk blir jorda rikere, og det gjelder jo oss mennesker også. Om vi er for snevre, mister vi noe på veien, tror jeg. Silje poengterer likevel at spesialister er viktige, og ser at hun selv har valgt en snever vei, men liker å tenke på seg selv som en som setter pris på vekslingen for å gjøre jorda rikere. – Det opplevdes overkommelig å finne balansen på Randaberg da jeg vokste opp, eller i hvert fall 40/70, sier hun og smiler lurt.

FIOLINEN OG LUFTMADRASSEN
Undertegnedes første møte med Silje var i en klam gymsal på gamle Harestad skole våren 1989. Jeg var sju år. Silje gikk i 3. klasse og hadde sin første kulturskolekonsert. Jeg husker det som det var i går. Hun sto der med de fine krøllene sine og spilte på fiolin. Usikker på om det var krøllene eller fiolinspillet som gjorde utslaget, men jeg tenkte «eg vil bli hu, mor, eg og vil spela fiolin». Silje forteller at forholdet til fiolinen egentlig var ganske problematisk. Hun ønsket å imponere fiolinlæreren, men likte ikke å øve. Hver søndag ble det panikkøving, og hver mandag kom hun flau til timen. Fiolinen var en verkebyll. På ungdomsskolen begynte hun å spille fiolin i rockeband. – Jeg husker det alltid var et styr med å få fiolinen til å klinge over de andre instrumentene. Jeg spilte i rockeband, og gnissa egentlig bare hardt på G-strengen. Bandet besto av Hans-Peter Lindstrøm, Eirik Lye, Børge Fjordheim og Bård Halsne. Silje mimrer tilbake til bandets første spillejobb, som oppvarmingsband for Ingenting i Randaberghallen. – Det jeg husker er at ingen hørte fiolinen, og minst av alt meg selv!

«Eg dagdrømte mye i potetåkeren og såg for meg kor bra ting sko bli i livet. Jevnt øve vil eg påstå det har blitt mye bedre.»

Det var først da Silje begynte å spille fiolin med Thomas Dybdahl at hun hørte instrumentet, og at det faktisk var ganske fint det hun gjorde. På denne tiden startet hun også som korist for Dybdahl. Silje mener at hun egentlig ikke er noen stor sanger. Men Dybdahl vil ha det sart og forsiktig. – Og det passer bra, siden det bare er luft som kommer ut. De kaller meg bare for «Luftmadrassen». Silje smiler. Musikken er hennes hobby, og de stadig tilbakevendende jobbene med Dybdahl er som å komme hjem. Datteren på ni år tar nå fiolintimer, og i den forbindelse har Silje hentet frem sin fiolin og blitt med på timene. – Det er veldig kjekt! Jeg føler jeg har fått en ny start på mitt tidligere trøblete forhold til fiolinen!

BØRAUNENS HELT UNIKE VERDI
På spørsmålet om hva som er hennes favorittsted på Randaberg, så ble det en tenkepause. Det er så mange steder, men ett sted har større verdi for Silje. Først og fremst er det en unik naturattraksjon med sine rullesteinener ut i havgapet. Men det er noe mer som gjør at Silje har et spesielt forhold til Børaunen. For noen år tilbake var Silje med på en fotoshoot for Leila Hafzi sine kjoler. Hun ble bedt om å ta av alle smykker og ringer. Gifteringen puttet Silje i bukselommen. Da seansen var over, og buksa og ringen skulle på, var ringen borte. – Jeg har brukt utallige timer på å lete etter den ringen, sier hun med et sukk og ser ned på sin «nye» ring. Så hvis noen finner en gullring blant de fine steinene på Bø, da vet vi hvem eieren er.

FINNER GLEDEN I PROSESSEN
Silje har fått støtte av Filmkraft Rogaland til å være regissør på sitt første filmprosjekt, hvor mannen Arild er manusforfatter. – Jeg har ofte tenkt på at andre folk tar med barna på golfturer og andre ting de bruke mye tid på, de involverer barna i sine interesser. Hvorfor kan ikke vi også gjøre det? Så nå gjøres opptak til filmen, med de yngste døtrene i hovedrollene. Silje og Arild er opptatt av at barna finner gleden i prosessen underveis. – Det virker som at mange av de som vokser opp i dag kun har ett mål: JEG skal bli popstjerne, eller JEG vil bli kjendis, sier Silje tydelig engasjert. – Hvorfor skal fokuset kun være på resultatet? Det er ikke så farlig akkurat hva som skjer i den andre enden. Det viktigste er gleden i det du driver med. Hvis ikke den er der, vil du bli ulykkelig. Silje forteller at prisen i andre enden, terningkastet, premieren, sluttproduktet, egentlig kun er sorg for henne. Hun vil være en del av prosessen, være involvert. Jobbe seg fra start til slutt. Silje ELSKER prosessen. – Musikken og skuespillet blir som med potetene, du ser at det gror.

Portrettinternvjuet er hentet fra