Alf Inge Martinsen. portrettbilde

Livet rundt bordet

Tekst: Merete Økland Espedal | Foto: Bjørn Tagliano Erdal

En sosial og viktig møteplass

Livet rundt bordet

Bordet er et fysisk bord inne i lokalene til Landsbybakeriet i Sentrum 21. Bordet har blitt som en institusjon, et fenomen og et samlingssted for flere av Randabergs mannlige pensjonister.

Årsdagen for da landet stengte ned har just passert. 12. mars 2020 ble hverdagen totalt forandret for oss alle. Det sosiale livet har i løpet av det siste året krympet inn til å gjelde de nærmeste innenfor husets fire vegger, og aktiviteter og sosialt fellesskap er under konstant vurdering. Mange har oppdaget at de har grønne fingre, noen har tatt turskoene ned fra skohylla og atter andre har fått seg en ny hobby. Under pandemien har vi lært oss å finne livbøyer og lyspunkter i hverdagen, for å holde oss flytende og kunne se lyset i enden av tunnelen. På Landsbybakeriet i Sentrum 21 har en gruppe mannlige pensjonister funnet sin egen livbøye: Bordet.

FELLESSKAP

I dag sitter Alf Inge Martinsen, Noralf Landsnes, Thomas Lauvåsvåg og Sverre Håvarstein med en god covid-meter mellom seg, rundt bordet. De ler, snakker i munnen på hverandre og inviterer til en god prat.

– Her er alle velkomne, forteller Sverre. Noralf fortsetter med å fortelle hvordan han ble en del av gjengen:

– En dag jeg sto i kø her, så bare vinka de meg inn, og siden har jeg vært her.

– Fellesskapet rundt bordet har vært viktig for meg i mange år, men spesielt dette året. Gammeldansen, Hagelaget, Seniordansen, frivilligsentralen – når alle våre sosiale og faste aktiviteter i løpet av uken er borte, så er det kun bordet vi har igjen, sier Thomas.

– Jeg personlig hadde savnet dette voldsomt, skyter Alf Inge inn. Dersom dette stedet hadde forsvunnet ville det nok oppstå et savn og en sorg. Det er en felles enighet om at de trenger en arena der de kan diskutere de dagligdagse temaene.

Det er en herlig sjargong rundt bordet. Latteren sitter løst og kommentarene kommer fort mellom de fire:

– Du kan ikke være hårsår om du sitter her. Vi har prøvd å legge ned forbud mot grisne vitser og banning. Men det siver ut litt, om diskusjonen blir for intens.

– Ja, og vi er jo ikke alltid enige. Sånn er det bare. Dersom diskusjonen står fast, så løser vi det med å si «Nå lyge du igjen», så legger vi den død. Da snur vi plata og begynner på noe annet. De ler høyt.

– Vi diskuterte jo voldsomt for noen dager siden, da en av oss mente det var to år siden landet stengte ned. Den var vanskelig å legge død, men vi klarte det til slutt. Latter igjen.

– Og vi prater MYE om været. Vi er veldig flinke til å snakke om når været er godt. Nå har vi prata om det i 14 dager. SÅ endret det seg jo plutselig, og da prata vi om det også.

– Nå i dag har vi diskutert vi vaksinen. De fleste av oss er 80+ og ingen av oss er vaksinert.

– Konene våre er vaksinert, men ikke vi.

– Vi løser problemet med at alle vi som sitter rundt bordet tar tran.

– Som dere skjønner så snakker vi om det meste som opptar oss. Bortsett fra sykdommer. 21

– Vi er gode på å løse problemer, og opplever nok ofte at vi sitter på fasiten.

– Vi SITTER på fasiten! De snakker med glimt i øyet og er svært enige om det punktet.

– Vi hadde nok klart å løse de fleste problemene som de jobber med på kommunehuset. Ja, selv om vi diskuterer mye, så er det en felles forståelse om at vi rundt bordet alltid kunne gjort en bedre jobb.

Pensjonister rundt bordet

I løpet av disse 15 årene har vi mistet 11 kamerater. Å miste noen når fellesskapet har vart i så mange år, gjør at vi blir tettere knyttet til hverandre. Det er fint.

Dette samlingsstedet startet for 15 år siden på fôrlageret. Videre flyttet de til bakeriet og så lenger og lenger inn i lokalet til Landsbybakeriet.

– Det startet vel egentlig med at vi traff kjentfolk og ble værende. Det fine er at vi kan komme inn her hver eneste formiddag og finne kjentfolk.

– I løpet av disse 15 årene har vi mistet 11 kamerater. Å miste noen når fellesskapet har vart i så mange år, gjør at vi blir tettere knyttet til hverandre. Det er fint.

Flere av de rundt bordet er innflyttere. Før de pensjonerte seg og flyttet til sentrum, bodde de spredt rundt i bygda og opplevde ikke at de hadde et stort sosialt nettverk her i bygda.

– Da vi jobbet var hverdagen travel. Barn skulle på treninger, vi jobba i byen. Det sier seg egentlig selv at hverdagen ikke hadde plass til så mye mer enn det.

– Jeg ble først kjent med folk da jeg flytta i blokk her i sentrum. Dette er mye mer sosialt enn slik jeg levde før.

– Vi har fått høre at du må hete Bø eller Viste for å kalle deg Randaberg-bu, men her rundt bordet er vi alle fra Randaberg. Vi blir gjerne kjent med flere – her er det plass til alle. Nå når pandemien nærmer seg slutten, så kan vi sitte på hver stol også, Sverre smiler! Her er alle velkomne!

Portrettinternvjuet er hentet fra